Sprekker i det fornybare glansbildet

November 09, 2013  •  Leave a Comment

«Det vi ser i dag er mer industripolitikk enn miljøpolitikk: Om noe blir fornyet her, er det kraftindustrien og dens fortjenestemuligheter.»

Miljøstiftelsen Zero – som har begynt å ligne på et konsulentfirma for kraftbransjen – har nettopp avsluttet sin klimakonferanse. Vi har inntrykk av at dette var noe i nærheten av et vekkelsesmøte for mer kraftproduksjon. Som vanlig argumenteres det med at utbygging av vind- og vannkraft vil bidra til å redusere utslipp av CO2 fra fossile energikilder, og at vi må tåle naturinngrep for å berge klodens klima. Men vi vil hevde at ny kraftutbygging i dagens situasjon er meningsløst, og at klimaeffekten i beste fall er tvilsom. Verdifull natur går med i dragsuget av en politikk som først og fremst tjener kraftprodusenter og grunneiere. Energien er kanskje fornybar, men naturområdene som raseres kan aldri fornyes. Derfor blir konfliktene rundt nye utbyggingsprosjekter alvorlige, og de er minst like intense i andre land som i Norge. Når det gjelder vindkraft, hevdes det fra enkelte hold at europeere ellers lever godt med sine "vindparker" ("park" er jo et hyggelig ord, som dekker over at dette dreier seg om digre industrianlegg). Men paraplyorganisasjonen European Platform Against Windfarms har 625 medlemsorganisasjoner i 24 land, som alle kjemper mot kraftindustriens naturødeleggelse og støy, og som ikke lar seg dupere av hule klimaargumenter.

I Norge har man innført en ordning med såkalte elsertifikater. Dette er en ordning som subsidierer produksjon av "fornybar" kraft, gjennom at forbrukeren betaler ekstra for at ellers ulønnsomme utbyggingsprosjekter skal realiseres. Lignende systemer er tatt i flere land, for eksempel i Tyskland, Storbritannia og Sverige. Men i et europeisk kraftmarked som er mer og mer deregulert og privatisert, finnes det ingen mekanismer som sikrer at strøm fra vann- og vindkraft erstatter strøm produsert med fossilt brensel. Vi kjenner ikke til noe eksempel på at kullkraftverk er stengt på grunn av tilgang på strøm fra andre kilder.

I Europa er det særlig Tyskland som holdes opp som et foregangsland når det gjelder overgang til fornybar energi. Gjennom det store Energiewende-programmet har det blitt bygget en mengde vindkraftanlegg, solenergipaneler, osv. Men dette ser ikke ut til å ha redusert Tysklands utslipp av CO2. I en ny artikkel i Der Spiegel (25.10.2013) karakteriseres Energiewende som mislykket. Tysklands forbruk av kull til kraftproduksjon har økt med åtte prosent i første halvår av 2013. Det skyldes blant annet det velkjente problemet med at vind- og solkraft gir ustabil produksjon, siden de er avhengige av at det båser og at sola skinner. I Tyskland fylles det på med annen kraft når det trengs, og det skjer ofte. Kullkraft er klart billigst å produsere, langt billigere enn gasskraft. Prisen på kull har falt i det siste, ikke minst på grunn av suksessen man har i USA med utvinning av gass (og olje) gjennom såkalt «fracking» (i seg selv et stort miljøproblem, men det er en annen historie). Etterspørselen etter kull har derfor falt, og det samme har prisen på verdensmarkedet.

Blant flere andre forhold som nevnes i Der Spiegel, er handelen med klimakvoter. I artikkelen heter det: "Og så har vi dilemmaet som gjelder retten til å forurense. Tysklands bestrebelser på å fremme grønn energi kolliderer med det europeiske systemet for handel med utslippskvoter. Hver kilowattime fornybar energi frigjør slike kvoter. Disse blir dessverre ikke skrotet, men i stedet solgt og brukt andre steder for å kompensere for forurensning fra spansk sementindustri, tyske stålverk og polske kraftverk som brenner brunkull. Alle vindturbiner, solcellepaneler, vann- og biogasskraftverk i Tyskland har ikke redusert CO2-utslipp i Europa med ett eneste gram. Tvert imot, de har senket prisen på utslippskvoter i det europeiske karbonmarkedet – til stor glede for Europas skitneste industri."

Som om ikke dette var nok, har strømprisene i Tyskland økt så mye (på grunn av den tyske varianten av elsertifikatene) at folk med dårlig råd knapt kan bruke strøm. Slik fornybarsatsingen i Tyskland er lagt opp, forsterker den sosiale forskjeller, noe vi kan lese om både i Der Spiegel (04.09.2013) og for eksempel i New York Times (18.09.2013). Å sikte mot økologisk bærekraft uten sosial rettferdighet er meningsløst, uansett om CO2-utslippene skulle minske aldri så mye. Men det gjør de altså heller ikke.

Vi er selvsagt tilhengere av å fase ut forurensende kullkraft i Europa. Men ingenting tyder på at det kan skje ved hjelp av de virkemidlene som hittil er tatt i bruk. Disse har det til felles at de handler om å leke butikk: I stedet for nødvendig styring av produksjon og distribusjon og klare krav om effektivisering, introduseres alskens "kvoter" og "stimulanser" for å få "markedsaktører" til å satse på "fornybar" energi. Framfor alt skal det være mulig å tjene gode penger på "fornybarsatsingen". Sånn sett er det vi ser i dag mer industripolitikk enn miljøpolitikk: Om noe blir fornyet her, er det kraftindustrien og dens fortjenestemuligheter.

En diskusjon om fordelene med ny kraftutbygging blir ikke reell før energi forvaltes som et offentlig fellesgode, og etter at potensialet for energiøkonomisering er uttømt - noe som ikke kan skje uten sterk politisk styring. Kom tilbake da, så skal vi diskutere om enkelte nye kraftprosjekter er nødvendig også i Norge, for å skaffe Europa ren kraft på en planmessig måte.


Comments

No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August September October November December