Skog eller bare trær?

January 28, 2014  •  Leave a Comment

Skognæringa stamper i motvind for tida. Treforedlingsindustrien går inn i solnedgangen, og det kan medføre leveringsproblemer for skogeierne. Prisene har vært lave og hogsten mindre enn næringa selv ønsker. Og hva foreslår skogbrukets egne organisasjoner da? Ganske forutsigbart: Mer subsidier fra staten, slappere miljørestriksjoner og dermed mer hogst.

Hvor dyp krisa er, er forresten litt uklart. Eksporten – og dermed prisene – har økt betraktelig i det aller siste. Det har gitt økt virksomhet i noen områder. Men eksportavhengighet gjør selvfølgelig framtida usikker, og næringa har kastet sine øyne på markeder så langt borte som Kina. For hogstvolumet må holdes oppe for enhver pris. «Ekspandér eller dø, det er Moses og profetene» skrev Karl Marx om kapitalismens logikk. Norsk skognæring har også en rem av den huden.

Men hvis de insisterer på å være markedsaktører, hvordan kan det da ha seg at de ikke tar hensyn til ett av økonomiens mest sentrale prinsipper: Flere varer på markedet gir lavere pris. Sett utenfra virker det ikke særlig fornuftig å be om hjelp fra staten til å pøse på med mer tømmer hvis en er redd for lave priser. Forklaringen er nok den vanlige: At markedstankegangen har sin begrensning i møte med virkeligheten, og at det da er nærliggende å rope på subsidier og annen hjelp.

Ett av kravene har vært skroting av det såkalte INON-begrepet (Inngrepsfrie NaturOmråder i Norge): Det har ikke vært gitt statsstøtte til å bygge veier i nærheten INON-områder tidligere. Men dette er også et spørsmål om subsidier, ikke om endring av skogeiernes adgang til å bygge veier. Dét har alltid vært opp til skogeierne. Men de vil ha penger for å gjøre det også i urørte områder, som tidligere har «vernet seg selv» fordi det ikke har vært lønnsomt å drive der.

Og politikere fra flere partier, og ikke minst den sittende regjeringen, følger opp: Mer penger til veibygging og videreføring av støtte til drift i vanskelig terreng. Og man vil nå subsidiere veibygging over alt, uten hensyn til om skogen er hogd før eller ikke. Man må jo få drive rasjonelt! Selv om det er på statens regning.

Den enkelte skogeier kan nok se annerledes på saken, og mange har tilbudt frivillig vern mot en rimelig betaling. Men samvirkeorganisasjonene, som vanligvis representerer næringa (Glommen, Allskog, osv.), har hele sin eksistensberettigelse knyttet til å framskaffe tømmerstokker til dem som vil kjøpe. De er svinebundet til det som av forskere kalles et «produktivistisk paradigme».  De skal sørge for at det blir produsert trevirke for et marked der ute. Her finnes naturligvis klare økonomiske motiver, men også et størknet syn på verden og ganske sikkert en viss angst for å gi Fanden (miljøinteressene) lillefingeren: Om en går med på vern og redusert tempo nå, vet ingen hvor det vil ende …

Et grantre kan bli 400 år. På de gamle trærne lever moser, lav og insekter som ikke finnes på unge trær. Og når trærne dør, kan de 6000 artene som lever av død ved få boltre seg. I dag hogges skogen når den er 80-100 år, og det er klart at det får konsekvenser. 20 % av rødlisteartene er avhengige av eldre skog. Derfor er det avgjørende at vi skjermer skog som er lite påvirket av flatehogst, og vi må dessuten sørge for at skogbruket går fram slik at størst mulig arealer med produksjonsskog kan beholde trekk fra naturskogen. Nyere forsking viser også at gammel skog utgjør et større karbonlager enn yngre skog, slik at det er et bra klimatiltak å bevare gammelskogen.

 

Dette har stor økologisk betydning. Men det er også avgjørende for alle som driver friluftsliv og for hele vårt forhold til landskap og natur, og dermed for vår livskvalitet. Vissheten om at intakt natur finnes, også natur vi aldri kommer til å se, er viktig for de fleste av oss.

Et tungt mekanisert industriskogbruk med ekstreme krav til effektivitet kan ikke ivareta slike hensyn godt nok. Mye har blitt bedre de siste tiårene, men mange vil hevde at bestandsskogbruket som dominerende driftsform uansett ikke er bærekraftig. Og alle som går i skogen vet at dagens (utilstrekkelige) miljøkrav ikke alltid overholdes: Kjøreskader og snauhogde bekkekanter er ingen mangelvare, og det kan være vanskelig å finne «livsløpstrærne» som skulle stå igjen. Det hender at nøkkelbiotoper ødelegges, og hogstplaner betraktes ofte som forretningshemmeligheter.

Her finnes ingen argumenter for mer marked og mer industriell effektivitet. Tvert imot, det er helt nødvendig å legge allmenne samfunnsinteresser til grunn, og styre (ja, styre) etter det. Men da er det viktig at både økonomiske virkemidler og regelverk tar en ny retning, ikke minst i en tid da skogbruket faktisk kan trenge litt hjelp.

Det må komme mye mer penger til vern (som mange skogeiere gjerne tilbyr mot betaling), men også støtte til nye driftsformer. Det er ikke urimelig at staten legger til rette for en bærekraftig utnyttelse av en fornybar ressurs som tømmer. Men det er ingen grunn til at dette skal være støtte til å imitere en brutal kapitalisme, når fellesskapets penger like gjerne kan brukes til å skru tempoet ned og på den måten også sysselsette flere i skogen.

(Også publisert i Jakt & Fiske 1-2 2014, gjengitt under "Naturvern og miljøpolitikk")


Comments

No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August (1) September October November December