Elefanten i (det private) rommet

April 22, 2014  •  Leave a Comment

I dag skal jeg pirke litt i den private eiendomsretten. Uvanlig kanskje, i dagens politiske klima. Men nettopp derfor er det ekstra viktig. Det er nemlig noen sider ved privat eiendomsrett som plager meg mer og mer. Og da gjelder det eiendomsrett til det jeg – og trolig de fleste av oss – tenker på som vår felles natur.

For eksempel: I mange kraftutbyggingssaker ser vi at grunneiere er pådrivere. Det kan være snakk om store eller små inntekter, men utsikter til fortjeneste er alltid inne i bildet. Men så er jo også det å eie grunn og «utvikle eiendom» et levebrød? Sant nok. Men ikke et hvilket som helst. Det som forbrukes i produksjonsprosessen kan være uerstattelige naturverdier, som egentlig tilhører oss alle.

Gjennom lovgivning har staten lagt begrensinger på grunneiernes utfoldelse, det er så. Og mange tiltak må godkjennes av myndighetene. Dette rokker ikke ved de prinsipielle spørsmålene – særlig ikke i en tid da regjeringen vil innskrenke kontrollmulighetene.

Mange grunneiere er små, og noen sliter for å holde det gående på eiendommer der generasjoner har strevet under vanskelige forhold. All respekt for dem, men dette er ikke en diskusjon om sosial utjevning. Norske utmarkseiendommer har dessuten en mangfoldig historie. I Sør-Østerdal ble mange av skogeiendommene som i dag er landets største overtatt av rike byfolk på slutten av 1800-tallet. Disse arealene hadde heller ikke fra før noen lang historie som privat eiendom. Går vi til utlandet er det en kjensgjerning at allmenningene ble privatisert på brutalt vis.

Når fallrettigheter i vassdrag tilhører grunneier betyr det at ønsket om fortjeneste nå kan ødelegge ei elv for evig tid: Ingen av våre etterkommere får noensinne oppleve det vi har opplevd. Jeg har ikke møtt noen som presenterer en logisk begrunnelse for at fallrettigheter bør være private. Selv synes jeg elvene er like mye mine – minst. Det er de elvene bestefaren min fisket i, og der kompisene hans risikerte livet under tømmerfløting. De var ikke grunneiere, men hvis noen fortjente å ta disse elvene i besittelse, så var det dem.

I dagens politiske landskap er det få som stiller spørsmålstegn ved privat råderett over naturen. Er det fordi det er uaktuelt å rokke ved? Er det fordi mange er avhengige av grunneieres velvilje? I alle fall er dette et eksempel på «hegemoni», det vil si at en bestemt måte å ordne ting på, og som favoriserer bestemte samfunnsgrupper, framstår som naturgitt selv om den godt kunne vært annerledes.

Men ikke noe ved eiendomsrett er naturgitt. I USA, som ellers er privateiendommens høyborg, er ikke jakt- og fiskerettigheter private. De tilhører delstatene, altså samfunnet. Jeg kjenner ikke til at noen i fullt alvor har foreslått at de skal privatiseres. Situasjonen er en annen i Norge. Her ble disse rettighetene gitt til grunneiere i 1899 – av det siste Stortinget som var valgt bare av grunneiere og velstående byborgere. De rakk det akkurat: Ved valget i 1900 hadde alle menn stemmerett. Det er disse rettighetene som nå danner grunnlag for kommersialisering av sportsfiske og jakt, med prisøkning og ekskludering som mulig resultat.

En vanlig begrunnelse for å privatisere natur, er å hevde at folk tar mer ansvar for ting de eier. Noen viser til den såkalte «allmenningens tragedie», en teori utviklet av økologen Garret Hardin som sier at utnyttelse av fellesressurser fører til utarming siden ingen har ansvaret for helheten. Men Hardin tok feil. Fellesområder har alltid hatt regler for bruk, selv om disse ofte var uformelle, slik nobelprisvinner i økonomi Elinor Ostrom har påvist. Tragedien oppstår først og fremst når aktører som kommer utenfra overser eller ødelegger kollektive ordninger.

Forskning blant jegere har vist at forvaltningsansvaret tas alvorlig, uavhengig av eiendomsrett. I jaktkulturen er det vanlig å begrunne jakt mer som forvaltning (og høsting) enn spenning og opplevelse. En studie av sportsfiskeres meninger om kommersialisering viser at de ikke bare er urolige for økte priser og utestenging, men også trusler mot tradisjonell høstingskultur og fisket som en moralsk allmenningsrett.  NJFFs medlemmer bruker utallige dugnadstimer i bekker og elver – vassdrag som ofte er i trøbbel på grunn av skogbruk, kraftutbygging og annen økonomisk motivert virksomhet. For å få lov til å reparere en bekk, må man ha grunneierens tillatelse – ikke sjelden den samme grunneieren som først ødela bekken.

Jeg synes ikke dette temaet kan fortsette å være elefanten i rommet som ingen snakker om, til tross for at det er den viktigste drivkraften i forvaltningen av vår natur. De som mener at privat råderett over naturressurser er best, bør ikke slippe så billig unna som de gjør i dag.

(Trykt som «Månedens kommentar» i Jakt & Fiske nr. 5 2014)




Comments

No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August September October November December