Norsk miljøbevegelse er grunnlagt på kampen mot fornybar energi

November 06, 2015  •  3 Comments

Det er ikke bare suksessen til Miljøpartiet De Grønne som har ført til fornyet oppmerksomhet rundt miljøbevegelsen. Ymse kontroverser om klimatiltak og kraftutbygging har også bidratt. I vår stoppet Statkraft planene om storstilt vindkraftutbygging i Trøndelag, og NRK kunne fortelle at «Naturvernforbundet er fornøyd», mens «miljøorganisasjonene fortviler». Men er ikke Naturvernforbundet en miljøorganisasjon? Er vi vitne til en dyp splittelse i miljøbevegelsen? Forvirrende kanskje, men her traff NRK uforvarende spikeren på hodet: Vi kan absolutt spørre om begrepet ‘miljøbevegelse’ har noen mening i dag.

La oss begynne med begynnelsen, og slå fast at norsk miljøkamp lenge var ensbetydende med kamp mot fornybar energi. Noen av de mest ikoniske bildene fra det som kanskje var en slags gullalder, viser aktivister som kjemper mot utbygging av vannkraft. Vi husker Arne Næss som bæres vekk av politiet under Mardøla-aksjonen i 1971, og Per Flatberg og lenkegjengen i Alta ti år seinere. Begikk de gamle heltene tragiske feilgrep, fordi de ikke visste at mer fornybar energi er redningen for en klode som trues av oppvarming?

Klimaendringer var knapt et tema da de største slagene om vannkraft ble utkjempet. Men heller ikke i dag er alle enige i at klima trumfer andre miljøproblemer. Hva som må til for å løse klimautfordringene er det også mange meninger om, og det er uenighet om hva de skyldes: Er utslippene uunngåelige konsekvenser av et økonomisk system som ikke kan styre sin egen vekst? Må vi røske hele greia opp med rota og finne på noe nytt? Eller er det bare en kursendring som skal til, kanskje til og med en kursendring som kan gi den gode gamle kapitalismen en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning?

 

Nye sosiale bevegelser

Miljøbevegelsen var et av de klassiske case for samfunnsvitenskapelige studier av det man på 80- og 90-tallet kalte «nye sosiale bevegelser»; studier som la grunnlaget for utvikling av såkalt «new social movement (NSM) theory». Dette var teorier om sosiale fenomener som angivelig var nye og som vokste fram i den fasen av moderniteten som har blitt kalt «høymoderne». Samfunnsforskere la vekt på litt forskjellige trekk ved disse nye sosiale bevegelsene, men de ble sett som en del av kulturendringer som ble tydelige på 1960-tallet, ikke minst som en respons på det sosiologer beskrev som ‘slutten på den organiserte kapitalismen’. Den stabile og forutsigbare etterkrigskapitalismen smuldret opp og la veien åpen for det som ble kalt ‘risikosamfunnet’. Karakteristisk for risikosamfunnet var – ifølge sosiologer som Ulrich Beck og Anthony Giddens – at både sosial og fysisk risiko ble fordelt mer arbitrært enn før, og ikke lenger hang sammen med klasseposisjoner og andre strukturelle forhold på samme måte som i den «gamle» moderniteten. Mot dette utviklet det seg da, mente man, nye sosiale konstellasjoner som var mindre bundet til politiske mål på vegne av bestemte samfunnsgrupper (for eksempel arbeiderklassen) og som heller rettet seg mot nye former for risiko (sosiale og fysiske), som ikke minst var følbare for den raskt ekspanderende middelklassen. En viktig side ved de nye sosiale bevegelsene, slik de ble forstått, var også at de var mer innrettet på forandring her og nå, som kunne realiseres i form av nye måter å leve på. De handlet derfor i stor grad om identitet, på en slik måte at bevegelsen selv ble målet, vel så mye som endringer gjennom det politiske systemet.

Likevel, den moderne miljøbevegelsen vokste fram sammen med det ‘nye venstre’ på 60- og 70-tallet, og delte mye av den grunnleggende kritikken av industrisamfunnet. Det er også i en slik kontekst vi må se framveksten av ‘dypøkologien’, som Arne Næss framfor noen var arkitekten bak, og som har vært en kilde til stolthet for mange norske miljøaktivister. Dypøkologiens politiske innretning var mindre orientert mot den typiske venstresida – gammel eller ny – men den framførte en knusende kritikk av selve fundamentet for moderne samfunn: det utilitaristiske forholdet til naturen.

Ved siden av miljøbevegelsen var det fredsbevegelsen, kvinnebevegelsen og homobevegelsen som fikk status som ikoniske eksempler på nye sosiale bevegelser. Men nå har NSM-teori gått av moten, og en viktig grunn er at de «bevegelsene» man var så fasinert av, egentlig ikke hadde den kollektive dimensjonen og den felles utviklingshistorien som mange mente de hadde sett.  Dermed bleknet også potensialet for samfunnsendringer som var et sentralt poeng for mange – både forskere og aktivister. Dypøkologien har også falmet betraktelig ser det ut til. Den finnes vel fortsatt der ute et sted, men langt fra så livskraftig som før.

Andre måter å sette «miljø i sentrum» på har vokst fram, og man kan trygt si at den grunnleggende samfunnskritikken ikke er like sentral for alle. Ulike grupperinger ser forskjellige problemer, forskjellige løsninger, og ikke minst forklarer de problemene ulikt, blant annet gjennom å påkalle ulike politiske forståelsesrammer. Dessuten har «miljø» blitt et så hverdagslig og opplagt tema at organisasjoner (f. eks. politiske partier og bedrifter) som ikke har hatt dette som noen hovedsak, nå også mener mye om miljø. Det er temmelig åpenbart at en del aktører helst vil bruke miljøargumenter for å tjene penger, mens andre beveger seg i en slags gråsone mellom marked og sivilsamfunn.

 

Økologisk modernisering

En teoretisk retning innenfor miljøsosiologien (som også må betegnes som en miljøpolitisk ideologi) kalles «økologisk modernisering». Dette perspektivet kjennetegnes av en sterk teknologioptimisme uten kritikk av strukturelle trekk ved moderne samfunn, verken slike som kan kobles til nettopp miljøødeleggelser eller annet som har med for eksempel klasserelasjoner og sosial rettferdighet å gjøre. Et interessant element i teorien om økologisk modernisering, som blant annet frontes av den nederlandske sosiologen Arthur Mol, er at miljøaktivister går fra å være aksjonister til å bli businessmenn. De starter firmaer som lager solcellepaneler i stedet for å stoppe tog med atomavfall. Systemkritisk miljøengasjement betraktes som umodent og noe som truer det «grønne skiftet» - altså en overgang til en miljøvennlig kapitalisme.

Å møte klimaendringer og andre miljøutfordringer ved hjelp av teknologiske grep, er et credo for flere høyprofilerte grupperinger. I Norge har vi Bellona og Zero, med sin kjærlighet til komfortable elbiler og ny kraftutbygging. De har beveget seg fra sivilsamfunn til marked, og har gjort miljø til sin forretningsidé, nettopp slik teorien om økologisk modernisering postulerer. Dette passer selvsagt også godt for politiske aktører som framfor alt vil ha vekst uansett farge, og som gjerne kan ta den grønne på kjøpet. Dette gjelder de fleste politiske partier i Norge, for tiden ikke minst frontet av klimaminister Tine Sundtoft, som reiser rundt og prediker den grønne vekstens velsignelser.

Som en del av den tilhørende retorikken finner vi et interessant nyord: «Fornybarsamfunnet».   Er det et samfunn som er likt det vi har i dag, men som drives av fornybar energi? Guantanamo med solceller, liksom?  Stridsvogner på biodiesel? Eller tiggere med kopper av resirkulert papp? Er det sånn at fornybarsamfunnets forkjempere bare ser dette ene problemet; at vi er for avhengige av «fossilt»? Det er lett å raljere over en slik enøyd naivitet, og vi finner den kanskje ikke hos noen, hvis vi først spør. Men mange som roper på mer fornybar energi, snakker som om det er slik. Blant disse aktørene, som varierer språkbruken sin ved også å snakke om «det grønne skiftet» og «grønn vekst», finner vi ved siden av Bellona og Zero, partiet Venstre og ex-energiminister (og kommende oljemagnat) Ola Borten Moe. Sistnevnte la ikke fingrene imellom da han karakteriserte Statkrafts svik i Trøndelag: Han beskrev det i Nationen som industrisatsingen som forsvant.

 

«Degrowtht» og god, gammeldags systemkritikk

Men også den kritiske miljøtenkningen skyter knopper, ikke minst gjennom de framvoksende «degrowth»-initiativene. I likhet med økologisk modernisering er degrowth både en akademisk og en politisk strømning, og framholder at et godt liv ikke bare er mulig uten økonomisk vekst, men at vekst er årsaken til miljøproblemene. Denne retningen spenner vidt, både i akademia og utenfor, fra ganske klassiske analyser av kapitalismens fortredeligheter til mer naive (ville noen si) forestillinger om en fri markedsøkonomi uten vekst.  Retningen synes å øke sin oppslutning mange steder – sjekk den kule websida til Growthbusters. Ikke minst vinner degrowth terreng i Spania, kanskje fordi veksttvangen i markedsøkonomien har gitt spesielt groteske utslag der. I Norge hører vi lite om degrowth, men kanskje noen ideologer i Framtiden i våre hender representerer en sped avlegger. Det finnes sikkert flere, selv om de ikke er så synlige i det offentlige ordskiftet.

Den marxistiske tilnærmingen der miljøproblemer forstås som uunngåelige resultater av en bestemt måte å organisere økonomien på, er fortsatt livskraftig. Her er grunntanken at kapitalismen med sin iboende veksttvang aldri kan bli bærekraftig, verken i sosial eller økologisk forstand. Kapitalisme uten vekst gir kriser og arbeidsledighet, og er i lengden umulig. Dette er heller ikke mainstream-økonomer uenige i – spørsmålet er om man bekymrer seg for miljøkonsekvensene eller ikke. Og i så fall, hvorvidt man ser en overgang til «grønn vekst» som mulig. Men mange vil hevde at enkel enkel hoderegning tilsier at global vekst på tre-fire prosent i året (i det uendelige) vil ha voldsomme miljøkonsekvenser, selv med en dreining vekk fra fossil energi. Derfor kan ikke planeten tåle mer vekst, samtidig som en drastisk omfordeling er nødvendig. En økonomi uten vekst, eller til og med kontrollert nedskalering, må nødvendigvis være en eller annen form for planøkonomi, og da må man rett og slett overskride kapitalismen.

Det er overraskende for mange at USA et kraftsenter for marxistisk analyse av miljøproblemene, med sosiologen John Bellamy Foster som en av de mest aktive. Hans lille veileder “What every environmentalist needs to know about capitalism” (skrevet sammen med Fred Magdoff og basert på mursteinen «The ecological rift») er så smått en klassiker.

 

Kjærlighet til naturen

Økologisk modernisering, degrowth eller marxisme; hele tida har de vanlige naturelskerne tuslet rundt i blant oss. De som vil beskytte vakker natur og levende liv mot ødeleggelse, uten en felles, overordnet ideologi. Noen har selvsagt vært høyt profilert og sannelig heller ikke savnet et filosofisk fundament, som John Muir i USA og Nils Faarlund her hjemme (uten sammenligning for øvrig). Ofte snakkes det litt nedlatende om det ‘klassiske naturvernet’, som betegnes slik for å klistre det til en form for elitisme og forakt for vanlige folks behov (for arbeidsplasser, for eksempel). Ikke sjelden dukker den nedsettende merkelappen «nikkersadel» opp. I virkeligheten finnes det naturligvis et stort mangfold blant naturvernere, fra grunnleggende systemkritikk til synsmåter som med en viss rett kan knyttes til en livsnytende overklasse. Uansett, om en ser på hvordan naturinngrep vekker harme og utløser motstand lokalt og regionalt, virker det sannsynlig at mobiliseringsgrunnlaget for miljøkamp er størst blant mennesker som ganske enkelt har en kjærlighet til naturen, samme hvilken pakke av livsstil og politikk den inngår i.

Da passer det bra å ta et skritt tilbake til hverdagsaktivismen, og til den nye kampen mot fornybar energi. Både i Norge og i mange land møtes nye vind- og vannkraftprosjekter med massiv motstand, som riktig nok kan være sammensatt og ha forskjellig fokus. Ødeleggelse av landskap og leveområder for planter og dyr er viktigst for noen, mens støy og visuell forurensing er et hovedpoeng for andre. Bekymring for naturbasert reiseliv så vel som tradisjonell økonomi kan være andre problemer som bidrar til lokale motstandsallianser – i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Spania, USA – ja, over alt. (Et lite sidespor: nok et kult navn på en nettside, fra Canada hvor de heller ikke liker vindmøller: Quixote’s Last Stand. Ikke for subtilt, vel?).

Er kampen mot vindmøller et paradoks, like meningsløs som Don Quijotes? Hvis man mener at «grønn vekst» og økologisk modernisering er eneste vei framover kan det se sånn ut. Altså business as usual, inkludert storstilt industrialisering av natur, bare uten fossil energi. Fra det holdet hører vi stadig at motstanden er egoistisk og skyldes at folk (kanskje spesielt nikkersadelen) ikke vil ha ødelagt utsikten sin, og at den er et eksempel på det som kalles NIMBYisme. NIMBY er forkortelse for Not In My Back Yard, og betyr at man ikke vil ha noe plagsomt – som man ellers er for – i sin egen bakgård. Eller ved sin egen hytte.

Men fra andre perspektiver ser det helt annerledes ut: Hvis man for eksempel mener at alskens triks i en vekstavhengig økonomi ikke kan berge oss, er det logisk å redde stumpene nå og jobbe for systemendringer på lengre sikt. Også andre innfallsvinkler gjør mostanden ytterst rasjonell: Økonomer framholder at vindkraft er samfunnsøkonomisk (og bedriftsøkonomisk) ulønnsom, ingeniører mener at denne typen kraftproduksjon er lite effektiv sammenlignet med for eksempel vannkraft, og så videre – uten at de stiller det aller minste spørsmålstegn ved kapitalismen.

 

Not in anyone’s back yard

Er folk inkonsekvente og mangler en helhetlig tankegang rundt miljøutfordringer, slik det hevdes fra alliansen av kraftutbyggere og andre talerør for «det grønne skiftet»? Langt ifra. Verden kan forstås på mange måter, og miljøspørsmål bakes inn i folks verdensanskuelse og politiske syn. Om de ikke har det fra før, vil mange utvikle en forståelse av ‘sitt’ miljøproblem der de ser det i en større sammenheng, slik at egne konkrete erfaringer fungerer som en døråpner til mer overgripende perspektiver – for eksempel på energi og marked. Dette er et tydelig funn i studier som har sett på konflikter rund utbygging av fornybar energi, blant annet i Skottland og Nederland, der konklusjonen var at NIMBY er lite viktig for utviklingen av motstand.

Så vil ofte onde tunger – vel, kanskje ikke alltid så onde, men i hvert fall skeptiske – ha det til at dette er en form for etterrasjonalisering og ikke en tilforlatelig kritikk av ‘fornybarsatsingen’. Men det er vel sånn menneskers bevissthet om verden utvikler seg – med utgangspunkt i egne erfaringer. Hvordan skulle det eller foregå? Å forlange at meninger først og fremst skal baseres på abstrakte modeller, og ikke på konkrete erfaringer, er tøysete og urealistisk.

Amerikanske studier har vist at mange vindkraftmotstandere (eller rettere: motstandere av industriell vindkraftutbygging i naturområder) ikke er personlig berørt av utbyggingen på annen måte enn at de sørger over tapet av natur, ofte langt fra der de selv bor. En studie beskriver vindkraftmotstandere i New England som typiske ‘environmentalists’. Her havner de i konflikt med andre som også ser seg selv som miljøvernere, men selvfølgelig også med de sterke økonomiske interessene som ligger bak vindkraftutbyggingen i USA, noe motstanderne er nøye med å påpeke. Konflikten påvirkes naturligvis av hvordan man ser på de kreftene som driver utviklingen fram – og da ikke vindkraft som teknologi, men utbygging av store anlegg i uberørte naturområder. Hvorvidt vindkraftmotstanderne hadde slike overordnede perspektiver på sitt engasjement før de oppdaget heslige vindmøller på Vermonts grønne åser, spiller absolutt ingen rolle.

 

En trist splittelse? Nix.

Er det trist at ‘miljøbevegelsen’ er splittet, eller at den i det hele tatt ikke eksisterer som bevegelse i noen meningsfylt betydning av ordet? Er bruken av begrepet rett og slett mystifiserende, og skadelig for kampen mot naturødeleggelse og for å bevare menneskehetens livsgrunnlag? Uten tvil mystifiserende, ikke minst fordi det ofte påkalles for å fremme bestemte interesser som forblir skjulte, og kanskje skadelig i den forstand at viktige politiske perspektiver og meningsmotsetninger nedtones og blir uklare. Det er – heldigvis – ingen enighet blant miljøengasjerte mennesker om at miljøproblemer har forrang i forhold til alle andre utfordringer, og framfor alt: Det er ingen enighet om at miljøproblemer kan forstås uten en dyptpløyende kritikk av moderne samfunn, eller at de kan løses uten grunnleggende samfunnsendringer. Noen mener at de kan det, andre fnyser av det de kaller enten naivitet eller kynisme. Noen mener at miljøutfordringer er i en egen klasse som trussel mot vår framtid, mens andre vil si at en slik rangering av trusler er meningsløs så lenge årsaken til problemene ligger i en bestemt måte å organisere økonomien på: Man kan rope ‘divestment’ (de snille bør slutte å investere i «fossilt») og ‘grønt skifte’ så mye man vil, men uten å konfrontere ondets rot, blir det tomme fraser.

Tilbake til eksemplet motstand mot vindkraft, som kan være begrunnet med både kjærlighet til natur og systemkritikk (gjerne på en gang). Denne mostanden tangerer av og til hardbarket klimaskepsis. Det kan man tydelig se på flere nettsteder og i sosiale medier, og det kan selvsagt være et taktisk problem for vindkraftmotstandere. En del klimaskeptikere er så sprø at de færreste tar dem alvorlig. Men fra er kunnskapssosiologisk og maktkritisk perspektiv, er det sannelig også påfallende hvordan klimaekspertenes hegemoni befestes og ikke minst hvordan det begrunnes i overlegen kunnskap – særlig når en ser hvordan nettopp klimaargumentet rettferdiggjør naturinngrep på grunn av energiprosjekter som har økonomisk fortjeneste som motiv. Klimaforskningen er derfor, enten den vil eller ikke, også en politisk faktor som hjelper til å drive fram noen typer miljøødeleggelse (om det er i det godes tjeneste står det strid om), og som bidrar til å konsolidere et bestemt økonomisk system – kanskje nettopp det systemet som gjør menneskeskapte klimaendringer uunngåelig.

Vindkraftmotstanden har også noen interessante innebygde splittelser: I Norge kan vi observere at et av nettverkene som jobber mot vindkraftprosjekter som de beskriver som meningsløs naturødeleggelse, aktivt promoterer vannkraft som et alternativ. De hevder at det er mye mer effektivt og at ny energi derfor bør komme fra denne kraftkilden. Mon tro hva Arne Næss hadde sagt til det? Vi vet hva Per Flatberg sier – han var leder av Naturvernforbundets vassdragsvernråd i en årrekke. Og denne vinklingen er neppe så populær hos deres kampfeller som arbeider mot både vind- og vannkraft, som de oppfatter som like store trusler mot landskap, naturopplevelse og naturmangfold. Og sånn kunne vi holde på.

Som politisk tema er det ikke noe spesielt med miljø: Det er motsetninger – men også allianser – på kryss og tvers. Motstandere i en sak kan være allierte i en annen, men selv da kan de ha ulik forståelse av problemet. Drømmen om en forent «miljøbevegelse» er nettopp det – en drøm. Eller noe som inngår i et retorisk spill med politiske overtoner. I den grad det er en nostalgisk drøm, må den handle om å gå tilbake til en epoke der grunntonen i miljøengasjementet var sterkt systemkritisk. Det er lite trolig at forkjemperne for økologisk modernisering har tenkt seg i den retningen.

Hvilken retning de mange som slåss mot vindmøller – konkrete, fysiske vindturbiner som er tøffere enn de Don Quijote kjempet mot – har tenkt seg, er ikke godt å si. Sikkert ikke i en og samme retning. Alle som tar ordet «klima» i sin munn har ikke – og kan ikke ha – en felles forståelse av klimaproblemene og hvordan de kan løses. De kan tvert imot stå steilt mot hverandre, basert på helt ulike syn på hva det handler om. Derfor er fortsatt kamp mot fornybar energi, i tradisjonen etter Arne Næss og Per Flatberg, slett ikke umoderne, men meningsfylt og helt nødvendig. Det utrettelige arbeidet for «grønn vekst» er vel sikkert like meningsfylt og nødvendig sett med andre briller. Dette er ikke annet enn vanlige politiske motsetninger som gjør seg gjeldende på et bestemt saksområde.

Derfor framstår bestrebelser på å få brede organisasjoner som Naturvernforbundet til å samle seg om et program for overgang til «fornybarsamfunnet» som fåfengte og lite samlende. Så snart man beveger seg inn i slike temaer, vil det vise seg at forståelse av både selve problemet og veien fram er – og må være – nedfelt i ulike samfunnssyn. MDGs prinsipielle standpunkt om ikke å velge side i politikken, framstår som tilsvarende misforstått. Tar man ikke standpunkt, har man valgt side: Å predike et «grønt skifte» uten en kritisk analyse av kapitalismen er like mye et politisk veivalg som å promotere en marxistisk analyse av miljøproblemene. Og det står visst ikke på dagsorden foreløpig, verken for Naturvernforbundet eller MDG.


Comments

Ketil Skogen foto & blogg
Kan anbefale siste nummer av tidsskriftet Vardøger. Dere er det flere bra artikler som er litt i samme "ånd". http://www.vardoger.no/

Hilsen Ketil
Ragnhild Sandøy(non-registered)
Takk for at du har tatt seg tid til denne grundige og balanserte gjennomgangen. Oppdatert.
Eneste spørsmål som mangler er hva er det som lar et sivilisert samfuñ overhode ta en søknad om utbygging på Siragrunnen til vurdering!
Så langt jeg kjenner ril er du den første som har gjort en slik gjennomga ng her til lands.
S. Vågene(non-registered)
Takk for et tankevekkende blogginnlegg.
Jeg tror, imidlertid, at du bommer når du sier at der fins organisasjoner som "aktivt promoterer vannkraft som et alternativ til vindkraft". Jeg kjenner i alle fall ikke til noen som gjør det. Det enkelte organisasjoner gjør er å anbefale bedre utnyttelse av den eksisterende vannkraften ved oppgradering og fornyelse av eksisterende vannkraftverk - i den utstrekning det er nødvendig. Så har man også påpekt det faktum at den eksisterende vannkraften er mer pålitelig enn vindkraften. Det er vel kanskje her at misforståelsen oppstår - at man tolker det at noen påpeker vannkraftens fordeler som en støtte til mer vannkraft. Det er i så fall en feilaktig tolkning, men jeg ser hvordan den kan ha oppstått.

Jeg mener også å ha sett at en kjent naturvernorganisasjon har stilt spørsmålet om det vil være lurere å bygge ett nytt stort vannkraftverk i stedet for alle de små vind og vannkraftverkene som i dag bygges. Jeg tror imidlertid ikke dette bør tas som en indikasjon på at man promoterer vannkraft, men heller som et uttrykk for den dype fortvilelse som råder blant norske naturvernere omkring den raseringen som vil skje ute i vår natur fra de utallige vind- og småkraftverken som får konsesjon.
Sumvirkningene fra utbygging av begge disse energiformene er ufattelig store og de har aldri blitt vurdert. Dette er, som du også er inne på, en naturtragedie i utvikling hvor klimabevegelsen sammen med kraftindustrien og myndighetene er pådriverne.
No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August (1) September October November December