ER EIENDOMSRETTEN NATURGITT?

February 12, 2017  •  4 Comments

Faren min vokste opp i Østerdalen på 1930-tallet. Han var veldig glad i å fiske. Det var fetteren hans også. Fetteren bodde på et lite småbruk. Siden folket der jobbet for han som eide skogen, fikk de lov til å fiske i den store innsjøen. Men det var på skogeierens nåde, og derfor måtte de spørre pent om faren min også kunne få være med.

To unggutter sto inne på kontoret, bokstavelig talt med lua i handa. Bak det store skrivebordet satt han som hadde all makt. «Kan han Erling få fiske sammen med meg?», spurte fetteren. Skogeieren tenkte seg om før han svarte: «Nei, fiske får han ikke. Men han kan få ro».

Verden har forandret seg siden den gangen. Men grunneierretten står like sterkt nå som da.

Jeg ser ofte hogstflater som ikke ligner grisen, kjøreskader, nye granplantasjer, rett og slett ødeleggelse av den naturlige skogen. Det kan være brudd på regler for miljøhensyn i skogbruket, men selv om alt er formelt lovlig, medfører det ofte uforsvarlige inngrep. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Kan skogeieren hogge uten å spørre noen? Javisst.

I Norge har vi mange skogsbilveier. Det er bra at ikke alle er åpne for fri ferdsel. Men den som eier grunn kan kjøre så mye han vil, og tillate sine venner å kjøre etter forgodtbefinnende. På veier som er bygget med statsstøtte, altså mine skattepenger.

For tida klager skogeierorganisasjonene på at de taper penger fordi det er ulv i skogen. De ser på rovdyrforvaltningen som et angrep på eiendomsretten, av alle ting.

75% av Norges landareal er i privat eie. Det er verken en selvfølgelighet eller en særlig gammel ordning. Hva eiendomsretten skal omfatte, er enda mindre opplagt. Den norske naturen har gradvis blitt privatisert, og det har forandret seg mye opp gjennom tida hva eiendomsrett i utmark omfatter.

I det tidlige jordbrukssamfunnet var utmarka allmenning med hevdvunne bruksretter til de ressursene som var viktige. Det gjaldt først og fremst beite, vedhogst, jakt og fiske. Mange allmenninger ble privatisert ved at gårdene este ut, gjerne i perioder da det var liten konkurranse om ressursene. Men eiendomsrett til selve grunnen var ikke et tema: Det var bare de konkrete ressursene det handlet om, og forskjellige gårder kunne ha rettigheter på samme grunn: Én kunne ha rett til tømmer, en annen til jakt, og en tredje til beite. Slik kunne det være til langt opp på 1800-tallet, og vi finner spor etter slike ordninger den dag i dag.

I mange hundre år gjorde kongen og adelen krav på store deler av Norge. Maktforholdene endret seg etter hvert, og kongen ga bort eller solgte landområder til rikfolk og lojale embetsmenn. Det var slik de store skogeiendommene på Østlandet og i Trøndelag ble etablert. Siden har mange skiftet eier, ikke minst som resultat av konkurser og mislykket spekulasjon. Fra slutten av 1800-tallet kom det nye eiere som hadde tjent seg rike på aksjehandel og tømmereksport.

I andre land ble rettigheter fratatt vanlige folk på brutale måter. Allmenningene ble ranet med makt, med ideologisk støtte fra datidas økonomer som mente at det var mest effektivt for å få til økonomisk vekst. Dette var i den tidlige kapitalismens tidsalder, og privatiseringen av natur – som pågår med uforminsket styrke i mange land, særlig i sør – kan ikke ses uavhengig av et politisk-økonomisk system der privat eiendom er hovedkilden til profitt.

Privatiseringen var mindre voldsom i Norge, men maktbruk har ikke vært ukjent. Allmennhetens rettigheter har dessuten blitt inndratt gjennom lovgivning og ved at de har forsvunnet på umerkelig vis. Det finnes eksempler på at jakt gradvis har blitt borte fra dokumenter som regulerer bruksrett, og at staten har solgt områder med historiske almenningsrettigheter til private.

På 1800-tallet forsøkte Stortinget å modernisere eiendomsrett i utmark. Først da ble rettighetene knyttet til selve grunnen, for å sikre eiernes kontroll med «restressurser» som kunne få verdi i framtida. Når vi vet hva grunneiere siden har tjent på fallrettigheter og hyttetomter, kan vi trygt si at det var framsynt.

Privatisering av jakta skjedde så seint som i 1899. Da hadde bare menn med eiendom stemmerett, og Stortinget representerte eiendomsbesitterene. Når alle fikk stemmerett ble det politiske tyngdepunktet forskjøvet, og så seint som under forarbeidene til friluftsloven (1957) ble det diskutert å gjøre jakt og fiske til allemannsrett igjen.

Privat eiendomsrett til naturressurser er ikke en selvfølge. Den er et resultat av mye historisk urett, men i dag er det ingen som gidder begrunne at de synes det er en rimelig ordning. Det burde de ikke slippe unna med. Med dagens voldsomme trykk på naturressursene, inkludert kommersialisering av jakt og fiske, er tida overmoden for igjen å rette søkelyset mot privat eiendomsrett i utmark, og ikke minst denne eiendomsrettens historisk foranderlige og politisk bestemte innhold.

Trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr 1-2 2017


Comments

4.Ketil Skogen foto & blogg
Hei og takk for grundige og innsiktsfulle kommentarer. Det er klart bruken av privat eiendom kan reguleres, både gjennom kommunale planer og f.eks. gjennom lover som skogbruksloven med sin bærekraftforskrift. Men i praksis synes dette å fungere dårlig (sett fra et bærekraft- og naturvernpersepktiv), av mange forskjellige grunner. Statlig eierskap er i dag ingen garanti for vettug forvaltning, som man kan se av Statskogs ofte vettløse framferd. Men prinsipielt er det gjennom offentlig eierskap mulig for fellesskapet å forvalte naturen på en god og framtidsrettet måte, om det politiske klimaet ligger til rette for det. Uten et slikt "klimaskifte" ser samfunnsutviklingen mørk ut på de fleste områder, ikke bare når det gjelder naturforvaltning. Du nevner mulighetene for at private (stiftelser etc.) kan eie grunn og forvalte på en god måte. Det må i så fall være eiendommer de allerede har. Norsk konsesjonslovgivning pålegger kommunene å bare godkjenne salg med tanke på aktivt skogbruk og bare til kjøpere som anses profesjonelle nok. Det vil ikke være mulig i dag å kjøpe produktiv skog med det uttalte mål å verne den privat - så vidt jeg kan forstå. Jeg er helt enig i at salg av statlig eiendom bør konsekvensutredes på en eller annen måte, og at de prinsipielle sidene av slike salg (utover hensynet til "effektiv arrondering" for skogsdrift etc.) må diskuteres i offentligheten.
3.Erik Brenna(non-registered)
Hei, interessant dette med naturområder i offentlig vs. privat eie. Salg av statseiendommer er noe vi følger med på her i Sør-Trøndelag, med f.eks. Songlieiendommen i Grytdalen i Orkdal som eksempel. Natur- og friluftslivsorganisasjonene er opptatt av temaet, og bekymret for konsekvensene av salg, samtidig som meg bekjent ingen har konkludert med at det ene er verre enn det andre. En fordel med offentlig eie er at forvaltningen er demokratisk, men heller ikke offentlig eie gir noen sikkerhet for god forvaltning. Kommunenes arealplaner gjelder bare for fire år om gangen, og eventuelt vern kan oppheves med et pennestrøk. Nye politiske føringer, som Per Inge er inne på, kan omvelte forvaltningen av områdene radikalt, og fra andre land kjenner vi også til søksmål og sterkt press fra næringsgiganter som krever å få viljen sin. Privat eie er likeledes ingen garanti for vern, men samtidig finnes det mange eksempler på frivillig vern i Norge og oppkjøp av eiendom i andre land med formål å verne. Bl.a. i Sverige finnes "Et klikk for skogen", der man kan donere gjennom annonseinntekter, eller på annen måte bidra, til at kampanjen kan kjøpe opp land for å verne det. Også privat eiendom kan underlegges demokratisk kontroll i stor grad, blant annet gjennom de samme reguleringsplaner og arealplaner som kommunene har som også gjelder offentlig eiendom. En grunneier kan også tinglyse en heftelse ved egen eiendom, som blir juridisk bindende for ettertiden, men det omfatter vel kun fremtidige eiere av eiendommen, og kommuneplanene kan vel ikke påvirkes av dette. Uansett, en privat eiendom (kan være eid av en stiftelse, organisasjon e.l.) ser jeg for meg at kan ha en mer forutsigbar forvaltning enn mange offentlige arealer, såfremt det er vedtatt langsiktige forvaltningsplaner for arealet. Selv for mange av våre offentlige verneområder, nasjonalparker etc., har man revideringer av forskriftene som kan medføre f.eks. åpning for motorferdsel i utmark og allerede i dag er det tillatt med jakt selv i naturområder man ønsker å bevare i naturtilstand, noe som kan være et paradoks dersom økosystemene i utgangspunktet er noenlunde intakte og selvregulerende. De politisk oppnevnte rovviltnemndene kan dessuten bestemme at truede arter av rovdyr ikke lenger skal få yngle i verneområder. Men kan en privat grunneier nekte å akseptere f.eks. jakt på rovdyr på egen eiendom? På linje med andre forvaltningssaker, bør kanskje hvert salg av statlig eiendom gjennomgå en konsekvensanalyse/konsekvensutredning for arealer med høye naturverdier. Også på nasjonalt nivå bør det kanskje gjennomføres en grundig, overordnet gjennomgang, slik at man får belyst dette godt før eventuelle større salg av statlig eiendom. Finnes det noen stortingsmelding angående salg av statlig eiendom?
2.Ketil Skogen foto & blogg
Jeg er enig med deg langt på vei. For eksempel er Statskog en versting når det gjelder hogst, og de store offentlig eide arealene i USA leases i stor grad til tømmerselskaper, beite og mineralutvinning. I dag er ikke offentlig eierskap noen garanti for noe som helst. Men det gir muligheten til kontroll i et annet politisk klima enn det vi har nå. Om ikke dette politiske klimaet skifter i en mer miljø- og menneskevennlig retning, er det heller ikke tenkelig at vi kan gjøre noe med den private råderetten over det som er vår felles natur. Så dette henger sammen. Men jeg er helt med på at i dagens situasjon kan privat eie være en vel så god beskyttelse mot naturødeleggelse som offentlig - avhengig av grunneierens innstilling. I et lengre perspektiv kan likevel ikke private økonomiske interesser få bestemme hva som skjer med naturen vår.
1.Per Inge Oestmoen(non-registered)
Eiendomsrett til natur er et viktig tema i naturforvaltningen, og ikke minst er innholdet i eiendomsretten et viktig tema.

Men det er ikke sikkert at offentlig eiendomsrett uten videre er løsningen heller. Hva dersom staten er under innflytelse av eksempelvis gruveselskaper og vindmøllefirmaer, som er interesserte i å bygge ned og ødelegge naturverdier? Den norske staten er i dag under sterkt press fra internasjonale gruveinteresser, som ønsker mineralutvinning i sårbare naturområder. Tilsvarende gjelder vindmølleparker, som vindmølleindustrien ønsker i store deler av landet. Begge disse virksomhetene ødelegger og reduserer store naturarealer, og slik nedbygging av natur er ikke forenlig med ansvarlig og fremtidsrettet naturforvaltning.

Jeg mener at hverken privat eller offentlig eiendomsrett kan løse det evige problemet med hvordan ta vare på naturverdier og naturarealer. Vi må komme dithen at naturen tillegges en egenverdi - uavhengig av mennesket. Bare slik kan naturen vernes for fremtiden på en konsekvent måte.
No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August September October November December